2×1: Hva venstresiden ikke vil anerkjenne om minstelønn

Ett av stjerneforslag av dokumentet at Vi  presentert for PSOE 15. februar er en betydelig økning i minstelønnen i Spania. Det er en god idé?

Blant venstresidens vanligste tvangstanker er utvilsomt å heve minstelønnen. På 700, på 800, til tusen euro i måneden... Valgløftene følger hverandre, så mye at det noen ganger virker som en utlodning. Hvem gir mer?

Det de aldri vil fortelle oss fra venstresiden er at enhver økonomisk beslutning har en debet og en kreditt, et pent ansikt og ikke så pene konsekvenser. De vil glemme det andre. Alltid.

For å forstå problemet må du vite det lønn er en pris. Det er prisen arbeidsgiver betaler for å bruke en persons arbeidskraft. I markedene, priser De er dannet "ved skjæringspunktet mellom tilbud og etterspørsel". Hvis det er mange som tilbyr produktet sitt (i dette tilfellet sitt personlige arbeid) og få som etterspør det, går prisen ned, fordi det er mye å velge mellom, mens hvis det motsatte skjer, går prisen opp. Det er alt. Markedsøkonomer sier at mekanismen fungerer, og at tingen å gjøre er å la den være i fred og ikke blande seg inn. Prisene stiger eller faller inntil det oppnås en likevekt der alle produktene som tilbys til slutt kjøpes til likevektsprisen. Teoretisk sett burde det derfor ikke være noen arbeidsledighet. Det kan ikke være et ideelt marked.

Hvorfor er det da arbeidsledighet i den virkelige verden?

La oss si et lite nivå av ressursledighet er uunngåelig. Økonomer på høyresiden vil innse at det er en liten mengde arbeidsledighet som forklares av innlemmelsen av nye arbeidstakere som trenger kort tid for deres innsetting, av nødvendig tilpasning til teknologiske endringer, ved rotasjon mellom en aktivitet og en annen, av utskiftninger ... generasjonsskifte, på grunn av familieendringer som krever endringer i hjem og arbeid... men alle disse faktorene kan generere 2 % eller 3 % arbeidsledighet. Ikke mye mer.

Men hvorfor er det så mye mer arbeidsledighet enn det?

Spør vi det, kommer høyreorienterte økonomer til unnsetning. De sier at hvis det er så stor arbeidsledighet kan det være det fordi vi insisterer på å ignorere markedet. Markedet som opererer på egen hånd ville oppnå rimelige avtaler. Men selvfølgelig lar vi ham ikke. Vi tilslører oss selv ved å pålegge hva som er verdig og hva som ikke er det, ved å etablere det maksimale antallet timer som må oppfylles, lønningene som må betales, grensene for dette og hint...

Og så kommer problemet. Problemet kalles stivhet, og det betales med høye arbeidsledighetstall. Og de under betaler for det.

Bestemor trenger en timebasert assistent, fordi hun bor alene og det er ting hun ikke lenger kan gjøre selv. Hun har en akseptabel pensjon på 1.000 euro per måned, og hun kan ansette noen til å hjelpe henne noen timer om dagen i bytte mot 400 euro per måned (pluss 50 bidrag). Bestemoren regner, og ser at hun etter disse utbetalingene vil ha 550 euro igjen i måneden til utgiftene. Du har råd til det. Så du bestemmer deg for å ansette noen. Men så løper han inn i loven. Staten, fordi det er verdt det, bestemmer for eksempel at disse timene ikke er verdt mindre enn 550 euro (pluss 75 bidrag). Da vil bestemoren bli tvunget til å gjøre regnestykket på nytt for å bekrefte at etter å ha betalt den lønnen vil hun ha 375 euro per måned gratis. Det kunne jeg ikke leve med.

Så kjerringa har to opsjoner:

1. Gi opp å ansette noen og klare deg så godt du kan. Hvis den gjør det, vil vi ha én arbeidsledig mer enn nødvendig, en arbeidsledig som ikke ville eksistert dersom Staten ikke insisterte på å fikse våre egne problemer.
2. Bryte loven, ta en risiko, og betal noen 400 euro per måned under panseret. Slik sparer bestemoren også 50 euro per måned. Hvis det gjør det, vil vi ha en nedsenket jobb til. Og en rikere bestemor. Og en arbeider uten dekning. Og en stat som ikke vil kreve inn bidrag eller personlig inntektsskatt.

I Norge ville den første løsningen vinne med et skred. I Spania har det andre alternativet mange muligheter for å lykkes. I begge tilfeller, for samfunnet som helhet, vi vil ha mer arbeidsledighet, eller mer underjordisk økonomi, eller begge deler samtidig. Regjeringens tiltak har til hensikt å verdige arbeideren, og det er å sende arbeidere til arbeidsledighet eller mangel på sosial beskyttelse. De som tror de forsvarer blir skadet, fordi alt dette ikke påvirker arbeidere som tjener 2.500 euro per måned. Det påvirker de nedenfor.

Underveis oppstår det en annen effekt ifølge markedsøkonomer: ved å etablere eller heve en minstelønn, det er mindre forbruk (etterspørsel) i samfunnet som helhet. Bestemor vil spare deler av pensjonen sin, og denne delen kommer ikke tilbake til konjunktursyklusen før mye senere. I mellomtiden vil pengene være tomme. Som arbeidsledige er fortsatt den minst kvalifiserte delen av samfunnet, en hvis likevektslønn er under minstelønnen fastsatt ovenfra.

Etter innføringen av minstelønn, samfunnet som helhet blir fattig. Det faller til høyere arbeidsledighet, undergrunnsøkonomi og arbeidsutnyttelse. Offentlige regnskaper vil lide: det blir mindre inntekter og de vil ikke være i stand til å dekke behovet for voksende subsidier. En ny og ødeleggende ond sirkel vil ha overtatt landets økonomi.

Podemos' økonomiminister vil da få et alvorlig problem. Men han vil fortelle oss at troikaen har skylden. Sannsynligvis.

@josesalver